Selvstendighet - en rettighet

Jeg er medlem av flere Montessori-grupper på Facebook. For dere som er interessert så anbefaler jeg Montessori Teachers Scandinavia som er for montessori-interesserte og -inspirerte i Skandinavia. Montessori Teachers er en gruppe kun for montessoripedagoger og -studenter. Nyttig for montessoripedagoger som ønsker å diskutere montessoriteori med andre med samme utdanning. Åpen for alle uansett montessoriutdanning ;) Montessori 101 er en gruppe for alle både montessoripedagoger, studenter, foreldre osv. Mange interessante diskusjoner. Gruppen ble startet av Aubrey Hargis som driver bloggen Montessori Mischiefs. Montessori Parents International sier seg selv er en gruppe for montessoriforeldre/foresatte. Mange gode tips og ideer om hvordan gjøre montessori hjemme. Men nå skulle ikke dette innlegget handle om Facebook-grupper, men det var altså i en av disse gruppene det startet. Ei mor lurte på dette med selvstendighet; er det lov å bære barn? Hun hadde hørt at barn skal ikke bæres når de kan gå selv. Hun lurte også på om samsoving var ok da de gjorde det innimellom med sin fireåring. Dette fikk meg til å tenke over hvorfor det er så mange foreldre og montessoripedagoger som ofte tviler på om de gjør ting riktig i følge Montessori. Jeg har observert barn som har blitt tvunget til å rydde på plass etter seg, barn som ikke har fått lov til å gå fra plassen sin i garderoben før de har kledd på seg selv, barn som har spurt om hjelp og fått som svar "det klarer du selv!" Joda, det er mye barn kan selv! Det er også viktig at vi som voksne oppmuntrer dem til å prøve selv. Et oppmuntrende "det klarer du selv" kan være veldig bra. Men de samme ordene kan også få barnet til å føle at det er hennes plikt å gjøre ting selv. Det kan gi henne et inntrykk av at i montessoribarnehagen eller -skolen der får jeg ikke hjelp når jeg ber om det. Selvstendighet er en rettighet - ikke en plikt! Barn er ikke så ulike voksne; noen ganger er det deilig om noen gjør noe for oss som vi helt opplagt klarer selv. Noen ganger er det fint å gjøre noe for andre selv om de helt klart kan selv. Så neste gang treåringen vil bli bært fra bilen til barnehagen så ikke tenk at du gjør barnet ditt uselvstendig eller at du gjør noen som er i mot montessoriprinsippene. Montessori skal gjøres med hjertet. Det er ikke en pedagogikk full av regler, men en pedagogikk med kjærlighet og respekt for barnet som grunnleggende filosofi. Så nesten gang et barn spør deg om du kan hjelpe til med å kle på så se på det som en kjærligheterklæring fra barnet. Ja, han kan selv, men vil bare sitte på et fang, være litt liten igjen og kjenne varme og nærhet. Det er barn som får oppleve dette både hjemme og i barnehagen som blir selvstendige!

Lekser, lekser og atter lekser

Så er debatten om hjemmelekser i gang igjen (i alle fall på Twitter).  Dagbladet har også en artikkel om tema i dag. 
Helt ærlig kan jeg ikke finne et godt argument for hjemmelekser.  Jeg kan finne argumenter, men jeg synes rett og slett ikke de er gode nok.  Hvis jeg vil kan jeg også finne argumenter for at salmepugging var bra.

Nå er jo dette egentlig en montessoriblogg, men jeg tillater meg å ha noen meninger om hjemmelekser generelt.  Montessoriskolene bør og skal være leksefrie, men her svikter også montessoriskolene.  Systemet med hjemmelekser er så godt innarbeidet i det norske skolesystemet at selv montessoriskolene har problemer med å frigjøre seg fra hjemmeleksene. 

Jeg skal prøve å forklare hvorfor jeg mener argumentene for hjemmelekser ikke holder mål:

1. Hjemmelekser forsterker skole/hjem samarbeid

Dette er et argument som blir flittig brukt.  Noen mener lekser forsterker samarbeidet.  Andre mener det er minstekrav for samarbeid mellom skole og hjem.  

Problemet med dette argumentet er at det hindrer skole og hjem og finne andre områder å samarbeide på. Hjemmelekser blir ofte en kilde til konflikt mellom skole og hjem.  Lekser fører ikke til åpen og positiv kommunikasjon mellom hjem og skole hvis foreldre ikke har tid eller ressurser til å følge opp leksene.   

2. Lekser gir hjemmene mulighet til å følge med på elevenes læringsutvikling

Dette henger sammen med argumentet om at hjemmelekser forsterker (er viktig for eller nødvendig for) skole/hjem samarbeid.  Hjemmelekser blir sett på som en mulighet for hjemmene å følge med på (og følge opp) barnas læringsutvikling.

Tja.... er det nå det? Leksene gir hjemmene en ide om hva barna jobber med på skolen.  Men sier det noe om læringsutviklingen? Når alle elevene får samme hjemmelekse kan jeg ikke se at lekser kan fortelle foreldrene noe som helst om barnas læringsutvikling. 

3. Lekser gir trening i selvstendig arbeid

Argumentet her er at elevene jobber selvstendig med leksene og at dette skal være positivt for selvstendig arbeid og læring.

Først må vi se på hva vi mener med "selvstendig".  Å arbeide med lekser alene vil ikke si å være selvstendig. 
Dessuten er det ikke skolens oppgave å legge til rette for selvstendig arbeid i skoletiden?  Elever som av ulike grunner ikke får hjelp til leksene hjemme, jobber ikke selvstendig - de jobber ALENE.

4. Lekser er viktig for å innarbeide gode arbeidsvaner.

Et argument her er at når elevene kommer i ungdomsskolen og videregående skole viser forskning (blant annet av NOVA) at elever som arbeider med hjemmeleksene gjør det bedre på skolen.  Det vil derfor si at det er like greit at elevene vender seg til med å ha lekser fra de er små.

For å sette det på spissen: Ei mor som bor i et område truet av sultkatastrofe slutter ikke å gi sine barn mat for å forberede dem.   Å legge til rette for at elevene utvikler gode arbeidsvaner er skolens ansvar - i skoletiden. 
Elever i ungdomsskolen og videregående skole har forhåpentligvis utviklet gode arbeidsansvar og medansvar for egen læring.  

5. Lekser er positivt dersom vi bare tenker nytt om lekser

Mange er i mot hjemmelekser slik de er i dag.  Det argumenteres med at lærerene for eksempel gir for mye lekser.  At leksene ikke blir rettet eller fulgt opp av skolen. Så dersom hjemmeleksene skal ha noe verdi må det brukes mye mer ressurser på hvilken type lekser som gis og oppfølging av disse.

Dette høres for meg svært tidkrevende ut.  Hvorfor ikke bruke lærerressurser og tid på å planlegge og forberede undervisningen i skolen? Hvorfor ikke bruke ressursene til å legge til rette for bedre undervisning og flere muligheter for mer selvstendig arbeid i skoletiden? Å bruke tid på hjemmelekser mener jeg å kaste bort både tid og ressurser.

Argumenter mot hjemmelekser

Det er en del argumenter mot hjemmelekser som "lekseforkjemperne" ikke tar opp.  Et av de viktigste argumentene her er at hjemmelekser ødelegger barns frihet.  Elever tilbringer i dag lengre dager på skolen.  Det er ikke mye til til hjemmelekser etter SFO og eventuelle fritidsaktiviteter.  

Et annet argument er at "lekseordningen" befester eller til og med øker sosiale forskjeller. Langt i fra alle barn har foreldre/foresatte som har tid eller ressurser til å følge opp barnas lekser. En av skolens viktigste oppgaver å utjevne sosiale forskjeller.  Hjemmelekser gjør det helt motsatte.  

Skole/hjem samarbeid uten hjemmelekser?

Hvordan kan skole/hjem ha et godt samarbeid uten hjemmelekser?  Her må det tenkes nytt?  Hjemmelekser hindrer oss i å finne nye og bedre måter å samarbeide på.  På Twitter hadde @terjehelland et godt poeng når han sa at vi må ha "en dypere forståelse av at [alle] foreldre er en ressurs for sine barn". Dette er jeg helt enig i.  Nettopp derfor må skolen og hjemmene finne måter å samarbeide på hvor forskjellene ikke forsterkes. 

Det finnes mange måter skole/hjem kan samarbeide på.  For at foreldrene skal få mulighet til å følge med på hva barna lærer på skolen, kan de få innsikt i barnas dagsplaner, ukesplaner eller månedsplaner. 
Å føre loggbok er en god måte å utvikle gode arbeidsvaner. Skolen kan legge til rette for at elevene hver dag skriver litt om hva de har lært, hvordan de har jobbet osv.  Hvor mye elevene skriver i en loggbok vil så klart variere.  Foreldre/foresatte kan da lese barnas loggbok og får god innsikt i hva barna jobber med skolen.  I tillegg gir loggbok foreldre/foresatte og lærere innsikt i elevenes refleksjoner rundt det de har lært eller jobbet med. 
Det er kun skolens evne til nytenking som setter grenser her. 

Jeg tillater meg å avslutte med å sitere @fenilsen på Twitter: "Det største problemet med lekser er når det stiller barna til ansvar for foreldrenes utilstrekkelighet"







Montessori og barn med særskilte behov

Jeg hadde først tenkt "Montessori og barn med spesielle behov" som tittel.  Sikkert litt påvirket av engelsk "special needs".  
Da jeg hadde diskutert med meg selv en stund fant jeg ut at "særskilte behov" var mer dekkende.
I forbindelse med dette innlegget vil jeg gjøre et forsøk på å vise hvordan barn med ulike typer særskilte kan nytte godt av å være i et montessorimiljø (barnehage eller skole). 

Bakgrunn

Montessoris interesse for pedagogikk startet da hun var ansatt ved en klinikk for mentalt tilbakestående barn.  Hun studerte Jean-Marc Itard og Eduard Sequin, to franskmenn som hadde arbeidet mye med mentalt tilbakestående barn.
Itard arbeidet med "Victor" som var en gutt på 11-12 år som ble funnet i de franske skoger i 1799.  Victor hadde ikke språk og han ble sett på som autist og tilbakestående og ble sett på som et "håpløst" tilfelle.  Itard var uenig og mente at et rikt stimulerende miljø ville kompensere.  Victor lærte å kommunisere, og vise empati (sosiale ferdigheter).  Men han lærte aldri å lese.  Selv mente Itard at han mislyktes på dette området.  Likevel det viktigste i denne historien er at Itard var den første til å legge vekt på et tilrettelagt miljø.  Eduard Sequin var Itards elev og videreutviklet hans teorier.  Sequin utviklet også sensorisk læringsmateriell.  Et tilrettelagt miljø og sensorisk materiell er sentralt i montessorimetoden. 

Da Montessori åpnet det første Casa dei Bambini i 1907 kom barna fra ekstrem fattigdom.  De sosiale problemene var store, og mange foreldre var analfabeter.  Ved å tilby disse barna et rikt stimulerende miljø, fikk barna mulighet til å utvikle et potensiale som ingen ante at disse barna hadde. 

Hvorfor passer Montessori for barn med særskilte behov?

Det er flere grunner til at barn med særskilte behov nyter godt av montessorimetoden.  "Følg barnet", sa Montessori.  En enkel men klar oppfordring.  I praksis er dette tilpasset opplæring.  Alle barn har rett til tilpasset opplæring.  I praksis i skolen betyr dette bare å få alle elever på noenlunde samme nivå.  Gjennomsnittet blir målet for tilpasset opplæring. 
Tilpasset opplæring slik jeg forstår det betyr at alle barn skal få opplæring som er tilpasset deres interesser, behov og ferdigheter.  Tilpasset opplæring er at alle barn har rett til å utvikle sitt potensiale til det fulle.

Aldersblanda grupper

Alle montessoribarnehager - og skoler har aldersblanda grupper.  Det vanligste er tre årstrinn i samme gruppe.  Når barna ikke er like gamle blir forskjellene ikke like merkbare.  Det er natrurlig at en 3. klassing kan mer enn en 1. klassing på flere områder.  Sammenligning og konkurranse blir mindre synlig i et klassemiljø hvor barna i utgangspunket er så forskjellige. 

Demonstrasjoner, ikke undervisning

Det finnes ingen fellesundervisning i en montessoriskole.  Det hender at det er samlinger for hele gruppen, men dette er unntaket.  Det vanlige er at elevene deles inn i mindre grupper.  Elever med særskilte behov nyter ofte godt av mindre grupper.  I den offentlige skolen blir disse barna ofte tatt ut av fellesundervisning.  Annerledesheten blir bekreftet og forsterket.  I en montessoriskole er små grupper normalen. 

Konkret læringsmateriell

Montessori utviklet et stort utvalg didaktisk materiell.  Hun så hvordan alle barn hadde behov for å være aktive med hendene.  Konkret læringsmateriell blir ofte brukt i undervisning med barn med særskilte behov. I montessoriskolen bruker alle elever det samme materiellet.  Materiellet kan også brukes på enkle eller mer kompliserte måter slik at eleven selv kan bruke materiellet på sitt nivå.  

Alle barn er forskjellige.  Barn har forskjellige læringsstrategier.  Montessorimateriellet - og aktivitene kan brukes på ulike måter.  I tillegg finnes det flere typer materiell til å lære en ting.  For eksempel det finnes ikke bare et materiell som brukes til addisjon (bare for å nevne et eksempel).

For å behandle barn likeverdig, må vi behandle barna ulikt

Selvmotsigende vil noen kanskje si.  Men tanken bak dette er alle barn er forskjellige.  Alle barn er unike.  Skolens oppgave blir derfor å tilpasse opplæringen slik at alle barn får frihet og mulighet til å utvikle sitt potensiale.
Respekt er kjernen i montessoripedagogikken.  Å respektere det unike er, slik jeg ser det, å respektere barnet. 




Hvordan lærer barn språk

Jeg er fascinert over språk og spesielt hvordan barn lærer språk.  Hvordan kan de lære et helt språk from scratch er enda mer fascinerende.  Psykologer, pedagoger, språkforskere og mange flere har vært opptatte av hvordan barn lærer språk. 
På 50-tallet stod behavioristen Skinner og Chomsky steilt i mot hverandre. Skinner mente at barn lærer språk gjennom å imitere omgivelsene, mens Chomsky mente barn har medfødte anlegg for språk.
Montessori døde i 1952, men jeg er overbevist om at han hun levd hadde hun involvert seg i denne "krigen".

Montessori mente som Chomsky at barn har medfødte anlegg for språk. Hun sier at det nyfødte barnet har "språk nebuloser".  Nebuloser er i følge Montessori potentiale.  Barn har med andre ord medfødte evner til å lære språk.
Det absorberende sinnet gjør at barnet tar inn det språket som snakkes i barnets miljø helt uten anstrengelser.  Montessori mente at barn er i en sensitiv periode for språk fra 0-6 år.  

Observerer du barn finner du mange eksempler på den sensitive perioden på språk.  Se på hvordan barnet på bare noen måneder leker med lyd.  Fra seksmåneders alderen starter babblingen.  Det sies at allerede på babblestadiet går det an å høre forskjellige "språk". Norske, franske og japanske barn babbler altså annerledes.
Det er heller ikke helt tilfeldig at babbling starter rundt seksmåneders alderen.  Når barnet ligger er det lyder som aaaa, oooo osv som kommer ut.  Når barnet sitter, faller også tungen fram i munnen og lyder som da-da, blir mulige.

Det er heller ikke tilfeldig at ord for mamma og pappa er nokså like i nesten alle land. Men litt trist å si at det ikke er mamma og pappa barna egentlig sier, men at det bare er en fysisk del av språkutviklingen.  Heldigvis siden foreldre blir fra seg av begeistring når det lille barnet sier "mamma", "pappa" eller noe lignende så vil barnet gjenta dette.  Så lyden som fra barnets side bare var babbling, får mening.  "Papa" lyden er også enklere enn "mama" lyden.  Så mødre fortvil ikke.  De sier faktisk ikke pappa først ;) 

Barnets sensitive periode for språk gjør at de er spesielt opptatte av språk.  Se på hvordan et lite barn som ikke enda har språk stirrer på munnen på den som snakker.  Se også på hvordan barn responderer på språk.  Snakker du til et barn beveger de på armer og bein.  Jeg synes også det er fascinerende å se på hvordan voksne snakker med babyer. Vi snakker i et litt høyere toneleie, vi har øynene vidåpne (litt sånn som Ivo Caprinos figurer) og vi beveger på hodet. Hvorfor denne hoderistingen/nikkingen? Jo fordi bevegelse gjør at barnet fokuserer på oss.  Øyekontakt er viktig for språkutviklingen. Er det ikke fascinerende hvordan vi ikke bare har evne til å lære språk, men også til å lære bort språk?

Rundt ett år sier barn sitt første tilsiktede ord.  De har kanskje sagt ord før det, men da har det vært tilfeldig at lyden faktisk har betydd noe. Fra ca ett år blir det mer meningsfull babbling.  Babblingen betyr noe.  Hører du på barn rundt 14-16 måneder som babbler i vei kan du tydelig høre om de forteller noe eller om de stiller spørsmål (eller om de kjefter).  Ordene er ikke på plass enda, men melodien i språket er der.

Så kommer to-ordsfasen. Hvor utrolig intelligent er det ikke at et barn kan velge ut to av de viktigste ordene i en setning for å gi mening.  "Mamma jobben" betyr "mamma er på jobben".  Etter dette skjer en enorm språkutvikling.  Barn lærer mange nye ord hver dag.   Barn forstår mye mer enn de selv kan uttrykke.  Derfor er det viktig at voksne rundt barna bruker et rikt språk.  Det er nå de er i sensitiv periode. Gi barna språket!
I følge Montessori skjer det rundt to år en språkeksplosjon.  Språkets nebulose er nå oppløst og blir erstattet av et fullstendig språk.  Montessori kalte det for en språkeksplosjon eller ordeksplosjon.  I dag kaller vi det gjerne vokabulærspurten. 

Når barnet er mellom 2-3 år er språket fullstendig utviklet.  Nå skal språket kun perfeksjoneres.  Barn gjør så klart feil, men grunnlaget er lagt.  For eksempel er det ikke uvanlig at barn sier "gådde" i stedet for "gikk".  Men det viser bare at grunnlaget er lagt.  "Gådde" er en overgeneralisering.  I barnehagen hvor jeg jobbet var barna veldig opptatte av å bli med hverandre hjem.  "Sant jeg har blimet deg hjem før" kunne de si til hverandre.  "Bli med" var blitt til et ord som altså ble til "blimet" når verbet ble bøyd.  Jeg synes også det var interessant hvordan de eldste barna i barnehagen (dette var på Oslos vestkant) plutselig begynte med a-endinger på alle ord.  "Skal vi være i barnehaga i dag?"  "Skal vigå tur i skoga?  Må jeg ta med sekka?"  Det er jo ingen som snakker sånn.  Jeg måtte jo spørre dem om hvorfor de snakket slik?  Vet ikke om jeg trodde de skulle kunne svare på dette spørsmålet.  De så sikkert bare dumt på meg.  Den eneste forklaringen jeg har er at de lekte med språket.

Det er ikke bare grammatiske feil barn gjør.  Uttalelse kan være veldig vanskelig.  Her synes jeg det er viktig å være klar over at ikke alle barn synes det er morsomt når vi hermer etter dem.  De vet jo veldig godt hva de prøver å si.  I barnehagen var det ei jente som het Elisabeth.  Jeg stod sammen med et annet barn på nesten 3 år og kikket ut vinduet.  Vi så Elisabeth komme og jeg spurte "Hvem er det som kommer der?" "Mifetep" var svaret.  "Ja, det er Elisabeth" gjentok jeg.  "Mitetep, ja" gjentok hun.  Nå mener jeg at vi skal være forsikitge med å korrigere barn.  Men denne gangen gjentok jeg altså "E-li-sa-beth" veldig sakte og tydelig.  Da så jenta strengt på meg og sa.  "Jeg sa jo det. Jeg sa Mi-fe-tep". Da var den diskusjonen over ;)

Alle som tilbringer tid med barn bør være bevisst på det språklige miljøet.  Jo mer språk barn blir "utsatt for", jo mer språk lærer de.  I Rammeplanen for barnehagene er "språk, tekst og kommunikasjon" et av fagområdene.  Men her mener jeg at det er viktig at språk ikke bare blir et fagområde.  Jeg mener det er bedre å være bevisst på det språket vi bruker hele tiden med barnet, enn å sette sammen såkalte "språkgrupper".

Den sensitive perioden for det muntlige språket, glir naturlig over i en sensitiv periode for det skriftlige språket.  Dette skjer rundt fireårsalderen, altså i følge Montessori den mest gunstige tiden for å lære å skrive - og lese.  Dessverre venter vi til barna er seks-syv år før vi mener de er klare for skriftspråket.  I mine år som montessoripedagog i barnehage har de aller fleste barna lært å skrive og lese før de begynner på skolen.  Husker et år var en mor så imponert over sønnen som knakke lesekoden før han gikk siste året i barnehagen.  "Er det Martine som har lært deg dette da?" utbrøt hun.  Han svarte "Nei, det er jo meg som har lært det".  Og sant nok.  Jeg hadde jo bare vist han noen bokstaver. 

I neste innlegg skal jeg skrive om skrive- og leseopplæringen (ja jeg sier skriving før lesing) i montessoribarnehagen- og skolen. 



Grunnprinsippene i montessori

Innen montessoripedagogikken er det grunnprinsipper som er felles for alle aldersgrupper.  Disse grunnleggende prinsippene må fungere sammen for at montessorpedagogikkeni skal fungere i praksis.   

*Frihet

Frihet til bevegelse og frihet til å velge er essensielt.  Jo yngre barna er jo mer behov har de for aktivitet og bevegelse i sin læringsprosess.  Montessori mente at spesielt aktivitet med hendene var viktig.  Montessorimiljø har derfor et rikt utvalg materiell og aktiviteter som støtter barnets/elevens behov for aktivitet.

Frihet til å velge. Barnets/elevens rett til å selv velge aktiviteter må beskyttes. Montessorimiljøet må være fleksibelt, ha flere valgmuligheter og den voksnes oppgave er å oppmuntre til å gjøre egne valg. For at barnet/eleven skal ha reell valgfrihet må de bli presentert for materiellet og aktivitetene.

*Disiplin

Frihet og disiplin er to sider av samme medalje.  Uten disiplin, ingen frihet.  Montessori mente at disiplin skulle være naturlig tilbakemelding.  De voksne må ha klare grenser, og disse grensene må ligge i miljøet.  Ta et enkelt eksempel helt fra barna begynner i barnehagen viser de voksne hvordan barna skal rydde på plass en aktivitet.  Den voksne viser for eksempel hvor barnet finner et puslespill på hyllen, hvordan det bæres til et sted barnet ønsker å sitte, hvordan ta ut brikkene (ikke tømme opp ned) og til slutt hvordan sette på plass.  På den måten er det ikke nødvendig med masing og kjefting om å rydde opp.  Barna rydder opp etter hver aktivitet.

*Læring gjennom aktivitet

Som nevnt under frihet til bevegelse, la Montessori vekt på betydningen av aktivitet i læring. Ideelt sett burde barna få bevege seg inn og ut slik som de ønsket. Miljøet må ogå legge til rette for både grovmotoriske og finmotoriske aktiviteter. Alt montessorimateriellet innebærer aktivitet.

*Konsentrasjon 

Montessori mente at konsentrasjon var grunnlaget for læring.  Uten evne til å konsentrere seg har ikke barnet/eleven mulighet til å bli fullstendig oppslukt i en aktivitet. Konsentrasjon gjør at hele barnet blir engasjert. 

*Selvdisiplin 

Gjennom aktiviteter som engasjerer hele barnet, vil barnet oppleve mestring og selvkontroll.  Barnet vil da oppnå selvdisiplin og selvkontroll.  Disiplin og kontroll utenfra vil bli overflødig.  Gjennom å kunne disiplinere seg selv vil barnets selvfølelse vokse.  Selvdisiplin fører også til at barnet vil kunne ta anvar for sine egne valg.

*Selvstendighet

Selvstendighet er målet med all utdanning. Mennesket er selvstendige individer. Men selvstendighet må ikke forveksles med å gjøre alt selv. Å kunne søke hjelp når en trenger er også en form for selvstendighet. 
Det lille barnet oppmuntres til selvstendighet for eksempel når det gjelder enkle ting som å kle på/av seg selv, spise selv osv.  For eldre barn handler det for eksempel å kunne ta selvstendige valg.

*Real Life Experiences

Verden, universet, alt rundt oss er fascinerende. Barn i alle aldre er opptatte av hvordan ting fungerer, hvordan ting henger sammen.  Alle aktivietene i et montessorimiljø er basert på virkeligheten.  Virkeligheten er også grunnlaget for utvikling av forestillingsevnen. 

*Utdanning for livet

Montessori så ikke på utdanning som et mål for barnehage eller skolen.  Utdanning er ikke begrenset til rammeplan eller læreplan.  Utdanningen starter, i følge Montessori, fra barnet blir født.  

*Utdanning for fred

Montessori ble to ganger nominert til Nobels fredspris.  Hun mente at dersom vi ga barna et miljø hvor de fikk mulighet til å fritt utvikle seg fritt, ville barna utvikle seg til individer med respekt for seg selv og andre.


Montessori og Czikszentmihalyi: normalisering og flyt

I flere av bøkene sine skriver Montessori om normalisering eller normaliseringsprosessen.  Begrepet "normalisering" blir ofte misforstått selv av montessoristudenter/pedagoger da det er lett å tro at det har noe med å være "normal".
Det har det absolutt ikke.

Montessori så på normalisering som det "viktigste resultatet av vårt arbeid (Montessori, 2006).  Så hva er normalisering?
Montessori hadde sterk tro på menneskets iboende potensiale og livskraft eller livsenergi. For barn under tre år kalte hun denne energien for "horme".  Horme er en indre drivkraft.  Den driver barnet mot aktivitet.  Det lille barnet søker hele tiden aktivitet.  Barnet lærer gjennom aktivitet med omgivelsene.  For eldre barn og voksne snakket hun om "elan vitale".  Alle mennesker har en livskraft som gjør at vi hele tiden søker nye opplevelser og erfaringer.

Denne energien er en positiv energi.  Den er livsviktig for at barnet skal få utvikle sitt fulle potensiale.  Dessverre blir denne energien altfor ofte stoppet i barnehage og skole.  Dette fører til at energien ikke blir brukt til meningsfylte aktiviteter.  Energien må ut et sted og i noen tilfeller fører dette til bråk, uro, og destruktiv oppførsel.  Eller det kan føre til at barnet blir passiv og innesluttet.  Vi kan si at barnet blir utagerende eller innagerende.  Begge deler skadelig får barnets psyke.

I sine skoler oppdaget Montessori at dersom barna fikk meningsfylte aktiviteter (aktiviteter som møtte deres indre behov og interesser), viste barna spontanitet, arbeidsglede og evne til å konsentrere seg.  Hun mente at dette var barnets naturlige tilstand.  Barn er fra naturens side lærelystne, samarbeidsvillige og harmoniske.  Det er miljøet som hindrer barnet i sin livsutfoldelse.   

For at barnet skal bli normalisert (altså nå dette stadiet hvor energien flyter i "riktig" retning) må vi tilrettelegge et miljø hvor barnet får frihet til å velge aktiviteter.  Frihet til å velge og aktiviteter hvor barnet kan bruke hendene er essensielt.  Gjennom aktivitet med hendene bruker barnet både sin mentale og fysiske energi sammen.  Når hele barnet er oppslukt i en aktivitet opplever barnet en dyp konsentrasjon.  

Konsentrasjon i barnehage og skole blir ofte sett på som det samme som å kunne være stille.  "Nå må dere konsentrere dere" sier vi og mener egentlig "nå må dere være stille".  Konsentrasjon er ikke noe som kan pålegges utenfra.  Konsentrasjon kommer innenfra.  

Mihaly Czikszentmihalyi skrev om "flow experiences".  Eller "flyt" som jeg vil kalle det her.  Han studerete alt fra fjellklatrere, sjakkspillere og rockemusikere og fant ut at de snakket om en følelse av "flyt" når de var helt absorbert i en aktivitet .  Når ferdighetene og utfordringene "matcher" optimalt vil et menneske oppleve at tid og sted forsvinner.  Du blir fullstendig oppslukt i den aktiviteten du holder på med.  Dette kalte Czikszentmihalyi for flyt.

Tenk om barnehagen og skolen kunne hatt normalisering eller flyt som mål?  Tenk om barna kunne fått mulighet til å oppleve flyt?  Tenk om barna kunne fått oppleve at normalisering var et mål for utdanningen.  At vi voksne hadde tro på barnet potensiale - at vi så mulighetene, ikke begrensningene.
Alle barn har krav på tilpasset opplæring.  Tenk om opplæringen kunne vært tilpasset barnets ferdigheter, interesser og behov.  Ja, da ville vi jo gitt barna den gaven både normalisering og flyt er.

Kilder:
Montessori, M. (2006) Barnesinnet
Kahn, D (2003) http://www.montessori-namta.org/NAMTA/PDF%20files/KahnResearch.pdf

Hva er mobbing?

I den siste tiden har mobbing vært mye diskutert i media.  I twittersamfunnet har Mobbeboka fått mye oppmerksomhet.  I dag så jeg at forfatter av Mobbeboka hadde kommentert Jesper Juuls svar til foreldre som har en 14 år gammel datter som blir mobbet.  Jeg er enig i mye av det Juul skriver men spesielt en setning reagerer jeg på. 
"Nå er datteren deres blitt 14 år, og blir ikke mobbet mer. Hun blir bare ikke inkludert"

Så hva er da mobbing? Er det kun verbal og fysisk mobbing? Å ikke bli inkludert, å føle være utenfor er i alle høyeste grad mobbing. Utestengelse får den personen som opplever det til å føle seg annerledes og ikke godtatt.  Hvis vi ikke kan se at dette er mobbing så kan jeg ikke se hvordan vi kan bekjempe mobbing.

Jeg er enig med Jesper Juul når han sier at tiltak mot mobbing i skolen har hatt lite suksess.  Hvorfor virker ikke antimobbekampanjer?  Jeg tror at en faktor er at det har blitt brukt helt feil fokus for å bekjempe mobbing.  Det tas utgangspunkt i at mobbing har med sosiale ferdigheter å gjøre.  At de som mobber rett og slett ikke har lært å oppføre seg.  Noen mener at det er mangel på oppdragelse som fører til mobbing.  Til en viss grad kan barn/ungdom lære seg å respektere og godta andre.  De kan oppføre seg så eksemplarisk at de ikke verbalt eller fysisk mobber andre MEN hindrer det at de utestenger andre fra fellesskapet?  Bekjemper dette på noen måte mobbing?

Spørsmålet vi ikke tør stille når det gjelder mobbing er: Hvorfor blir noen barn mobbet?  Finnes det noen karaktertrekk barn som blir mobbet har felles?
Mange vil sikkert bli provosert over at det i det hele tatt går an å stille et slikt spørsmål.  Det er som å legge skylden på mobbeofferet.

Jeg mener at skal vi forsøke å bekjempe mobbing må vi tørre å se på mobbing fra et annet perspektiv. Mobbing er ikke bare et sosialt problem. Med det mener jeg at det ikke bare er et problem som kan løses ved tiltak som er basert på å skape flere sosiale relasjoner.  Det kan nytte, men i mange tilfeller vil den som blir mobbet føle seg mer utenfor.

Jesper Juul har skrevet flere bøker hvor han tar opp tema selvfølelse og selvtillitt.  I følge Juul er selvfølelse noe som kommer innenfra.  Det er hvordan du har det med deg selv, hvordan du du føler deg.  I skolen (og også barnehagen) har det blitt lagt vekt på å øke barns selvtillitt.  Ofte gjennom å gi barna følelsen av mestring. Problemet med dette er at selvtillitt ikke påvirker selvfølelsen.  Et barn kan være flink på skolen, flink til å spille fotball eller hva det måtte være, men det påvirker ikke barnets selvfølelse.
Derimot et barn som har en god selvfølelse, vil denne påvirke barnets selvtillitt.  Et barn med god selvfølelse takler for eksempel mye bedre å ikke være flink til noe.

Så det er her vi må starte.  Vi må starte med individene, ikke med gruppen. Vi må starte allerede mens barna er små og bygge opp deres selvfølelse.  Et barn med lav selvfølelse blir sett på som et "svakt" barn.  Et barn med sterk selvfølelse blir sett på som et "sterkt" barn.  Jeg vet at det er feil å kategorisere barn som sterke eller svake.  Poenget mitt er at barn som blir oppfattet som "svake" av andre barn, opplever ofte å bli mobbet og utstøtt. Vi kan gjerne fortsette de mislykka mobbekampanjene i skolen, lage vennegrupper, ta med klassen på tur.  Dette kan være positivt for noen, men det vil aldri være et godt middel i bekjempelse mot mobbing. 

Jeg tror selvfølelse er nøkkelordet. Jeg tror det er så enkelt som at barn med god selvfølelse mobber ikke og blir heller ikke mobbet.


Den umulige toåringen....

Hva gjør du når toåringen bare ikke vil? Når han skriker, hyler, og hele kroppen står i spenn.  Uansett hva du sier så vil poden det motsatte.  Hvordan håndterer vi slike sinneanfall?  Er det best å være streng? Vise hvem som er sjefen?  Gjøre det klart at slik oppførsel ikke er akseptert?

Når barnet er i toårsalderen kommer mange foreldre i en vanskelig periode.  Det lille barnet som "alltid" har vært så snill og medgjørelig er plutselig i en fase hvor alt er NEI!  Rundt ca to år skjer det store forandringer.  Barnet begynner å bli mer bevisst på seg selv.  Han begynner å se på seg selv som et selvstendig individ.  I følge Montessori er selvstendighet utdanningens ultimate mål.  (Utdanning starter fra fødselen).  Toåringen vil ikke være vanskelig, han vil bare gjøre ting SELV.  De sier jo det gjentatte ganger.  Skriker det til og med, men vi hører ikke alltid etter.

Så hva gjør vi med denne "umulige" toåringen? Første skritt er å forstå hvorfor han protosterer mot alt.  Når barnet er i en utviklingsfase hvor han blir mer og mer bevisst seg selv som et selvstendighet individ er det logisk at voksne rundt barnet må støtte opp denne utviklingen i stedet for å kjempe mot.  Neste skritt blir å tenke: hvordan kan jeg legge til rette for at mitt barn kan bli mest mulig selvstendig.

Montessori la vekt på et tilrettelagt miljø.  Et miljø som er forberedt for barnet.  Miljøet til toåringen må derfor stimulere barnets behov for å gjøre ting selv.  For eksempel det lille barnet elsker å hjelpe til. Lager du middag så la barnet vaske poteter eller gulrøtter (selv om du ikke skal ha gulrøtter til middag er det alltid godt med litt rå gulrot).  Litt vann i en balje og en liten skrubb og toåringen vil nesten garantert være happy.  Generelt liker alle små barn å ta del i praktiske gjøremål.  Det er bare fantasien som setter grenser for hvordan du kan legge til rette for at barnet kan medvirke.

En annen frustrasjon for mange foreldre er at barnet hele tiden (virker det som iallefall) sier "nei".  Tilbyr du melk, vil han ha vann?  Sier du "nei" eller "ikke" blir det ramaskrik....  
At barnet sier nei (eller iallefall det motsatte av det du sier) henger naturlig sammen med individualiseringsprosessen. Klart at for å se seg selv om en egen person, må han jo være uenig med deg ;)
Her er det viktig at voksne som er rundt barnet er bevisst på hvilket språk de bruker.  Kort sagt bruker voksne negativt språk, vil barnet bruke negativt språk.  Mange mener at det er viktig at barnet forstår at nei betyr nei.  Men det er mulig å sette klare grenser uten å bruke "nei" og "ikke".  For eksempel kaster barnet maten på gulvet kan du si "Maten skal være på tallerken" i stedet for å si "ikke kast maten på gulvet".  Hvis barnet kler av seg og du vil han skal kle på seg.  Si "jeg vil du skal ha klærne på deg nå" i stedet for å si "ikke kle av deg".  Bruk et personlig språk og gjør det klart hva du vil barnet skal gjøre, ikke hva han IKKE skal gjøre.

Ei venninne av meg hadde et godt eksempel da hun skulle ta motorsykkellappen.  Hun satt klar ti oppkjøring og så ned og tenkte hva var det jeg ikke skulle gjøre?  Jo kjørelæreren hadde sagt "ikke se ned, men se alltid rett fram".  Hvem har ikke selv opplevd at noen sier "ikke snu deg nå....".  Hva gjør du? Jo du snur deg selvfølgelig.  Underbevisstheten oppfater ikke ordet "ikke".  Ved å bruke et positvt språk er du med å bekrefte barnets behov for selvstendighet.

Som den danske famileterapuaten sier det er ikke barnet som kommer i en toårskrise, det er foreldrene.





Passer Montessori for mitt barn?

Jeg får ofte dette spørsmålet fra foreldre.  Svaret jeg pleier å gi er at det passer for alle barn, men ikke alle foreldre.  Jeg skal her prøve å forklare hva jeg mener med det.  En pedagogikk som tar utgangspunkt i barnet kan aldri bli feil. For å gjøre det enkelt deler jeg inn i montessoribarnehage og montessoriskole.  Så les og vurder selv ;)




Montessoribarnehage

En montessoribarnehage skiller seg fra ordinære barnehager på flere områder.  Samtidig vil montessoribarnehagene i Norge være påvirket og preget av norsk kultur. 

Hva kjennetegner en typisk montessoribarnehage?

Det forberedte (tilrettelagte) miljøet

Montessori observerte at barna lærer av miljøet.  Det absorberende sinnet tar inn informasjon og kunnskap fra det miljøet de er en del av.  Det forberedte miljøet må i følge Montessori derfor være "forberedt".  Miljøet skal støtte banets utvikling på alle områder.  For eksempel et barn under tre år er i en utviklngsfase hvor de trenger god plass til å bevege seg.  På en småbarnsavdeling vil det derfor være god plass til fysisk utfoldelse.  
Aktivitetene og lekene i mijøet må også møte barnas behov og interesser.  De yngste barna lærer gjennom å bruke sansene.  De vil ta på, kjenne på, bite på, riste på osv.  

I 3-6 årsalderen er barnet fortsatt i en alder hvor hendene er et viktig instrument for å ta til seg kunnskap.  Barnet har behov for aktiviteter hvor de kan bruke kroppen, og spesielt hendene.  "The hands are the instrument of the brain."
Grovmotorikken er vanligvis godt utviklet og barnet søker aktiviteter som stimulerer finmotorikke og øye-håndkordinasjon.

Orden

Orden er et viktig element i det forberedte miljøet.  Det fysiske miljøet i en montessoribarnehage er delt inn i områder som praktiske hverdagsøvelser, sensorisk materiell, språk, matematikk, kultur og kunst.  Grunnen til dette er at når et barn er i en sensitiv periode vil materiellet/lekene/aktivitetene innenfor hvert området være nøye utvalgt slik at de kan tilfredsstille barnets behov for en bestemt type aktivitet.  Denne ordenen gir barnet en oversikt og det gir barnet medvirkning.

Orden finnes ikke bare i hvordan det fysiske miljøet er tilrettelagt.  Orden i rutiner, for eksempel, er svært viktig spesielt for barn under tre år.

Alle aktiveter/materiell er plassert på åpne hyller i barnas høyde.  På den måten kan barnet selv velge hva de vil holde på med.  Valgfriheten i montessoripedagogikken er viktig.  Det er kun barnet selv som vet hva de trenger.  For at de skal kunne finne aktiviteter som gir mening for dem må de ha denne friheten.

Frihet og medvirkning

Frihet til bevegelse og frihet til å velge står sentralt.  Barnet har en hovedoppgave de første seks årene og det er å utvikle seg selv og sin personlighet.  Barn er egosentriske, ikke egoistiske.  De må derfor være i et mijø hvor de kan velge aktiviteter ut i fra egne behov og interesser.  Ved å gi barnet frihet får barnet mulighet til å medvirke.  (Barns rett til medvirkning står i barnehageloven). 

Barnas Hus

En montessoribarnehage er Barnas Hus.  Dette er barnas eget miljø.  Alle møbler er tilpasser barnas høyde.  
Barn liker å ta del i praktiske hverdagsøvelser.  Dekke bord, rydde av, vaske opp, vanne blomster, vaske speil osv er aktiviteter som barna kan ta del i når de måtte ønske.

Så en montessoribarnehage tar barnet på alvor.  Den er forberedt for barnet.  Det forberedte miljøet respekterer barnet og barnets behov.  


Montessoriskole

Når tiden kommer til å velge skole er mange foreldre opptatte av nærmiljøet.  Noen er så heldige å ha en montessoriskole som sin lokale skole.  Men mange må ut fra sitt nærmiljø for å gå på skolen.  Til de foreldre som er opptatte av nærmijøet kan jeg si at det finnes andre måter å delta i barnets nærmiljø på ;)

Det interessante når det gjelder skole er at "alle" ønsker nytenking og forandringer i skolen. Men samtidig er skolen lite villig til å tenke nytt.  En montessoriskole skiller seg klart ut fra den offentlige skolen på flere områder.

Aldersblanda klasser

I en montessoriskole går barna i aldersblanda klasser. I følge Montessori var det tre alderstrinn i hver gruppe. I den norske skolen hvor barneskolen er syv år varierer det hvordan denne inndelingen skjer.  Noen skoler har 1-3 klasse, 4-6 klasse og 7. klasse alene.  Andre har 1-2 klasse. 3-5 klasse og 5-7 klasse.  Hvordan denne inndelingen skjer varierer i forhold til elevantall, lærerressurser og skolens fysiske bygg.  På store montessoriskoler er det ofte mange barn i samme gruppe.

Tre timers arbeidsøkter

Skolehverdagen i en montessoriskole er ikke delt inn i skoletimer. Formiddagen består av en tretimers arbeidsøkt hvor barna selv kan ta pauser når de har behov for det. Det er viktig at denne lange arbeidsøkten beskyttes.
Når arbeidsøkten er på tre timer får elevene mulighet til å finne ro og konsentrasjon.  I en montessoriskole vil du ofte observere at elevene starter dagen med lett arbeid (det er som de trenger å vekke hjernen).  Det tar ofte minst en time før elevene kommer i gang med arbeid som gir den dype konsentrasjonen.

Frihet til å velge

Valgfrihet står sentralt.  Elevene velger selv hva de vil arbeide med. Dette er en frihet TIL noe og ikke FRA noe.
Et barns frihet kan ikke gå utover et annets barns frihet.  Så elevene har ikke frihet til å forstyrre andre. 
Elevene har frihet til å velge hvor de vil arbeide.  Det finnes ikke pulter, men arbeidsbord (enmannsbord, tomannsbord, firemannsbord) og store arbeidsmatter på gulvet.  Elevene kan selv velge hva de har behov for. I småskolen ser vi at gulvet brukes mye (det gjelder å ikke tråkke på noen barn).  Barna bruker arbeidsmatter for å begrense sitt arbeidsområde.

Det forberedte miljøet

Som i barnehagen er mijøet forberedt for barnets utviklingsstadie, behov og interesser.  Miljøet er delt inn i fagområder, vanligvis: språk (norsk og engelsk),  matematikk (artitmetikk og geometri), kulturfag (geografi, historie/religion, botanikk,  zoologi) og kunst/musikk.  Innenfor alle fagområdene finnes det montessorimateriell (både kjøpt og materiell som lærerene lager).  Materiellet og aktivitetene som er tilgjengelige i miljøet gjenspeiler læreplanen.


Kosmisk utdanning og tverrfaglighet

Skolehverdagen er ikke delt inn i timer eller fag.  Montessori mente at "kosmisk utdanning" skulle være "pensum" i montessoriskolen. Alt i kosmos henger sammen, universet er ikke delt inn i fag, alt som er rundt oss lever i et gjensidig avhengighetsforhold.  Montessori mente at vi måtte presentere barnet for helheten. Helheten inspirerer.  Når barnet har blitt presentert for helheten, vil detaljene bli "points of interest".  Med andre ord helheten inspirerer barnet til å studere detaljene som igjen fører til en større forståelse for helheten og sammenhenger.


Montessorilæreren 

Montessori brukte ikke begrepet lærer men veileder.  Den voksne lærer ikke barnet, men legger til rette for at barnet skal lære seg selv.  Montessoripedagogens viktigste oppgave er å forberede miljøet.  Neste stadiet er å linke barnet til miljøet.  Dette gjøres gjennom presentasjoner/demonstrasjoner.  Elevene blir i skolen delt inni mindre grupper (hvor mange i hver gruppe avhenger av hva som er tema for presentasjonen og også av barna. Noen barn har behov for små grupper).  Den voksnes viktigste oppgave i en presentasjon er å INSPIRERE.  Forestillingsevnen er barnets viktigste verktøy for læring så den voksnes presentasjoner må inspirere barnet til å lære.

Prensentasjonene til de voksne må være godt forberedt.  Presentasjonene er valgt ut i fra hva som er pensum i læreplanen (Montessoriskolene har egen læreplan som er godkjent av Kunnskapsdepartementet) og ut i fra barnets interesser.  


Nå er selvfølgelig bare dette en kort presentasjon av montessoribarnehagen og montessoriskolen.  Det er også viktig å være klar over at enhver barnehage og enhver skole vil være forskjellig selv om montessoripedagogikken står i sentrum.  Det er mennesker som jobber i barnehage og skole og som mennesker tolker vi montessori forskjellig.
Alle montessoribarnehager og skoler jeg kjenner til er veldig åpne for å ta i mot besøk fra foreldre som er nysgjerrige.  Det er for eksempel ikke noe problem å få være til stedet i arbeidsøkten verken i barnehagen eller skolen.





Montessori og de fire utviklingsstadiene

Da Montessori observerte barna i Casa dei Bambimi skrev hun at hun hadde oppdaget barnets sanne natur. To av hennes mest kjente bøker er "The Discovery of the Child" og "The Secret of Childhood" (Barndommens Gåte på norsk).
Montessori la liksom ikke noe i mellom med hensyn til sine egne oppdagelser ;)

I følge Montessori går alle barn gjennom  de samme utviklingsstadiene.  Hun delte barnets utvikling inn i fire stadier, hvorav hver av disse stadiene var delt inn i to underfaser.  Den første fasen legges grunnlaget, mens i den andre fasen "forfines" grunnlaget.

For hvert utviklingstrinn er en ny form for selvstendighet i fokus.  Montessori mente at selvstendighet var det endelige målet med all utvikling og utdanning.


Første utviklingsstadie: 0-6 år (0-3 og 3-6 år)

Dette første stadiet kjennetegnes ved at barnet har et absorberende sinn.  Barnet suger til seg alt rundt seg som en svamp.  Mellom 0 og 3 år skjer dette ubevisst.  Fra ca 2.5 tl 3 år blir denne prosessen mer og bevisst.  De fleste foreldre vil for eksempel se dette når barn rundt toårsalderen hele tiden spør "hvorfor". 

I de seks første årene går barnet gjennom ulike sensitive perioder.  Siden det absorberende sinnet tar inn all informasjon har naturen utstyrt barnet med sensitive perioder.  Den sensitive perioden for språk er nok den mest opplagte.  Men barn har også sensitive perioder for orden, bevegelse, og "forfining" av sansene.
Når barnet er i en sensitiv periode blir de spesielt opptatte av aktiviteter som er med å stimulere den sensitive perioden.  Resultatet av en sensitiv periode er at barnet mestrer en ny ferdighet. 

De seks første årene kjennetegnes også ved at barnet er konkret i sin tenkning. Den fysiske kontruksjonen av individet står i fokus.  Fysisk selvstendighet står derfor sentralt.  Barnet VIL gjøre ting selv.

- I can do it by myself - 

 Andre utviklingsstadie 6-12 år (6-9 og 9-12 år)

I denne andre perioden har ikke barnet lenger et absorberende sinn.  Forestillingsevnen (imagination) har overtatt som det viktigste verktøy for læring. Barnet er i denne perioden kunnskapstørste. Ved hjelp av forestillingsevnen kan barnet forestille seg hvordan det var å leve før i tiden, hvordan det er å leve i andre kulturer osv.  Dette er perioden for konstrusjonen av det selvstendig tenkende menneske.

Montessori sa at det er som om barnet de seks første årene har klatrer oppover mot en fjelltopp.  Seksåringen står nå på toppen og hele verden, ja hele universet ligger foran dets føtter.  

Barnet går fra konkret tenkning og læring til mer og mer abstrakt i sin tenkning.  

Intellektuell selvstendighet kjennetegner dette stadiet:

- I can "think it" myself - 

 

Tredje utviklingsstadie 12-18 år (12-15 og 15-18 år)

Dette utviklingsstadiet kjennetegnes ved at barnet/ungdommmen er opptatt av seg selv og sin utvikling.  Dette er tiden for konstruksjon av det samfunnsbevisste menneske.  På mange måter kan perioden 12-15 år sammenlignes med barnet 0-3 år (bare ikke fortell fjortisen det).  De er ofte selvopptatte og egosentriske.  Toåringens raserinnfall er ikke så forskjellig fra tenåringens sinne.  Følelsen av at "ingen forstår meg" er nok stor i begge periodene.

Forestillingsevnen er fortsatt hovedverktøy for læring.  Mens barnet i den foregåene perioden har vært opptatt av alt i universet (det finnes ingen grenser for forestillingsevnen), er ungdommen mer opptatt av å forstå og være en del av det samfunnet de lever i. Ungdommen blir opptatt av å finne sin plass. Gruppetilhørighet blir veldig viktig.

I forhold til selvstendighet er "financial independence" viktig.  Dette betyr ikke at ungdommen skal være økonomisk uavhengig.  Men at de har et ønske om å selv kunne kjøpe det de trenger.  Hvilken tenåring ønsker seg ikke penger til burdagen?

- I can get it myself - 

 

Fjerde utviklingsstadie 18 - 24 år og videre

Montessori skrev ikke mye om dette utviklingsstadie og i mye litteratur nevnes ikke dette som et eget stadiet.  Dette er perioden hvor mennesket er opptatt av det spirituelle eller det åndelige.  Den unge voksne søker etter å finne mening med livet og ønsker å finne sin plass i tilværelsen.  Så langt i livet har barnet/ungdommen gått gjennom utviklingsfaser hvor de har utviklet seg selv på alle områder som har gjort barnet til et selvstendig tenkende og velfungerende menneske.  

Emosjonell selvstendighet er viktig.

- I can stand on my own - 

 


 

Les mer i arkivet » Februar 2014 » Februar 2010 » Januar 2010
hits